Før den romerske invasjonen var Beaujolaislandet befolket med galliske stammer: i nord fant man Eduene og i syd Segustivene og Ligurerne. Noen sjeldne dolmen (steinaldergravmonumenter) og bautasteiner vitner fremdeles om den prekeltiske perioden i området.
 
I St. Romain des îles langs Saône gjorde sønnene til Karl den Store seg klare til å dele Europa mellom seg da de utarbeidet Verduntraktaten i 843.
 
Beaujolais' historie begynner først virkelig i begynnelsen av det 10.århundre. Rundt 967, i slottet Pierre Aigüe i Ardières stifter Bérard (eller Béraud), som var en viktig grunneier, sammen med sin kone Vadalmonde det som i det påfølgende århundre skulle komme til å bli Collégiale Notre Dame de Beaujeu. Det virker faktisk som om det er under styret til deres første etterfølgere at navnet Beaujeu oppstår (fra Bellijacum? Belligoci?). Lensdømmet Beaujolais blir derav dannet gjennom naturlig arvefølge.
 
På tross av konstante kamper med naboene; erkebispedømmet i Lyon, grevene av Forez, grevene og biskopene i Mâcon, utvider lensdømmet sine grenser, om enn ikke helt uten seriøse nederlag. Grensene forblir ustabile gjennom flere århundre: i det 12.århundre når man Loire i vest, det overskrider Saôneelvens grenser i det 13. og strekker seg helt til yttergrensene for Lyonnais. Disse utvidelsene skyldes ikke bare krigservervelser, men også i mange tilfeller aktiv alliansebygging og beleilige giftemål.